Brudens mor

Dagens kvinner flytter ikke rett fra jenterommet og inn i ekteskapet. De fleste har allerede bodd sammen med sin brudgom noen år før de gifter seg.  Avgjørelse om bryllup var nok derfor mer av et sjokk for mor før i tiden, da huset plutselig ville bli stille fordi veslejenta skulle gifte seg og flytte. Likevel setter det følelser i sving hos dagens mødre også.

Rørende
-Det å oppleve sin egen datters bryllup er en stor og vemodig opplevelse, forteller Tone (56). I hvert fall var det det for meg. Det å se Elisabeth skride oppover kirkegulvet med sin far var utrolig rørende. Jeg kjempet og kjempet mot klumpen i halsen, men måtte til slutt gi tapt, og la tårene renne. Den lille jenta mi, jeg syntes ikke det var lenge siden hun ble konfirmert! Hun har jo bodd borte i flere år, og vært samboer med brudgommen en god stund, men likevel, hun er fortsatt den lille jenta mi. Det kommer hun nok til å være uansett hvor gammel hun blir.

Sjokk
Det øyeblikket man forteller sine foreldre at man skal gifte seg, står for mange som et stort øyeblikk fylt av glede og forventninger. Men man skal ikke undervurdere følelsen av sjokk som kan ramme noen.

Berit (48) klarte ikke å føle den store gleden med en gang.
-Det første jeg tenkte var: Hva? Er jeg så gammel at jeg har en datter som skal gifte seg? Men så fikk jeg fort trøstet meg med at jeg fikk jo Cecilie ganske tidlig, og etter hvert summet jeg meg såpass at jeg klarte å glede meg med henne. På selve dagen var det så hektisk at jeg ikke fikk kjent ordentlig etter hvordan det føltes, men da jeg fikk nyheten første gang, var det altså litt rart. Heldigvis involverte Cecilie meg tidlig i planleggingen, sånn at jeg ble tvunget til å forholde meg til det. Hvis ikke hun hadde vært klok nok til å gjøre det, er jeg redd jeg ville fått et litt distansert forhold til det hele.

Ukjent frier
Lise (58) hadde aldri truffet datterens kjæreste før hun fortalte at de skulle gifte seg.
-Hvis jeg skal være helt ærlig, så ble jeg nok litt såret innerst inne. Hadde datteren min virkelig tatt en så viktig avgjørelse uten å høre hva jeg syntes om gutten? Jeg hadde jo hørt om denne Christophe, men aldri møtt ham. Det hjalp jo ikke at han var fransk, og bodde i Lyon. Skulle jeg bli en av de som måtte reise med fly for å besøke datteren min? Og ikke minst, hva når det kom barnebarn? Men heldigvis valgte de å bosette seg her, og han trives godt. Trude opplevde meg nok som litt tilbakeholden til å begynne med, vi har snakket om det i ettertid. Jeg tror det løsnet da jeg ble med for å se på kjole. Da hun begynte å prøve den ene nydelige kjolen etter den andre, og jeg så gleden og forventningen i øynene hennes, ble jeg helt varm inni meg og klarte endelig å kjenne at jeg var lykkelig på hennes vegne.

Kreative løsninger
I våre dager hvor det ikke sjelden ligger svært kreative ideer bak måten vielsen skal foregå på, kan mange foreldre føle seg litt beklemt.
-Datteren vår og samboeren hennes diskuterte mange forskjellige måter de kunne tenke seg å bli viet på. Det var alt fra fallskjermhopp-vielse til nattbryllup ute midt på vinteren, ja det var ikke grenser for fantasifulle forslag, forteller Gunn (64).

Hun klarte ikke helt å engasjere seg i de alternative løsningene. -Jeg tilhører helt klart en annen generasjon, sier hun. Jeg hadde sett for meg Silje skride oppover kirkegulvet sammen med sin far, det var liksom bare sånn det skulle være. Jeg kunne strekke meg til en borgerlig vielse, selv om jeg egentlig synes det er litt stusselig. Men jeg prøvde å fokusere på at det var Silje sitt bryllup, ikke mitt. Derfor maste jeg ikke, og heldigvis kom de til fornuft til slutt, helt på egenhånd. Det ble et stort og flott kirkebryllup, hun hadde en fantastisk kjole, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk se henne arm i arm med sin far oppover kirkegulvet. Jeg var veldig stolt!

Mor på kirkegulvet
Rannveig (62) har vært alene om oppdragelsen av Camilla i alle år.
-Da hun spurte meg om jeg ville følge henne opp kirkegulvet, begynte jeg å gråte, forteller hun. Jeg følte meg så beæret, og følte så mye takknemlighet over de flotte årene vi hadde mens hun vokste opp. At hun ville gi meg denne æren var fantastisk stort for meg, og tårene kunne nesten ikke slutte å trille da hun spurte. Heldigvis trillet de fra seg da, for da vi gikk oppover arm i arm, kunne jeg bare smile og smile. Det er en av de flotteste opplevelsene jeg har hatt. Silje var så nydelig i kjolen sin, og jeg følte meg flott i min kjole også. Jeg har sett på bilder i etterkant, og ser at smilet nesten går rundt på meg. Det var helt nydelig, og vi var så nær hverandre den stunden.

Mor betaler
Det er ofte mor som betaler brudekjolen. Derfor er hun som oftest med på prøvingen, om ikke for å få siste ord, så i hvert fall for å godkjenne. Noen ganger kommer godkjennelsen under sterk tvil…

Idun (58) forteller at kjøp av brudekjole nesten ødela hele deltagelsen i bryllupsplanleggingen for hennes del.
-Jeg og Kristine har alltid hatt veldig forskjellig smak og stil. Mødre og døtre har jo ofte det, og det er ikke noe stas for en i 20-årene og kle seg likt som en i 50-årene. Men når det gjaldt brudekjole, trodde jeg faktisk av en eller annen grunn at vi kom til å være enige. Jeg hadde lovet henne at jeg skulle betale, så derfor ville jeg bli med da hun gledestrålende fortalte at hun hadde funnet drømmekjolen. Hun dro meg med til en litt alternativ butikk i Oslo, og viste meg stolt kjolen hun hadde valgt seg ut. Og jo, da, den var elegant nok, flott i snittet og staselig som bare det. Aberet var bare at den var sort… Jeg fikk nok litt sjokk der og da, og nektet å betale for en sort brudekjole. Det endte med at hun gikk gråtende ut av butikken. Da jeg fikk tenkt meg litt om, fikk jeg verdens dårligste, eller skal jeg si sorteste, samvittighet.

Det var tross alt hennes store dag vi snart skulle feire, og jeg ville selvfølgelig innerst inne at hun skulle få det som hun ville. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, for jeg syntes uansett det var vanskelig å svelge at kjolen skulle være sort. Til slutt kom jeg frem til at jeg måtte akseptere at tidene har forandret seg, og at dette valget ikke var mitt. Vi ble gode venner igjen, og kjolen ble kjøpt og betalt av meg. Jeg tror til og med jeg smilte da vi gikk ut av butikken.