Følg en toastmadame

Bryllupsmagasinet har hatt gleden av å treffe en toastmadame. Hun heter Louise, og fikk æren av å være toastmaster i bryllupet til sin venninne Sylvia. Solen glimrer med sitt fravær når vi slår oss ned på den vakre trebenken som står i den nydelige vestkystbyen Lysekil. Måkene skriker og kaffen lukter godt.

Mitt første spørsmål til Louise blir: Hva følte du da du fikk spørsmålet?
– Vet ikke helt hva jeg følte, men min første kommentar var hva! Jeg? Hvorfor det? Følelsen som kom litt senere var ”oi, så gøy, og for en ære”, selv om jeg ikke forsto da hvilket ansvar det innebærer å være toastmadame, sier Louise og tar en slurk av kaffen.

Jeg ber henne fortelle om hele dagen, fra seremonien i kirken til brudeparet forlot festen. Her er hennes fortelling:
– Når Sylvia og Nicklas gikk fra alteret og mot kirkedøra, skyndte jeg meg i forveien og stilte meg på trappen. Jeg fikk med meg noen flere gjester, og vi puttet hendene ned i en pose og tok opp konfetti. Dette delte vi ut til alle som ville kaste på brudeparet. Min neste oppgave var å passe på at brudeparets transport, en nydelig vogn som ble dratt av to store, sorte hester, var på plass, og hjelpe brudeparet dit.
Mens brudeparet var hos fotografen tok jeg kommandoen over gjestene og førte dem til bussen som skulle transportere dem til bryllupsmiddagen. Da vi kom dit passet jeg på at alle gjestene fikk velkomstdrink og litt i magen.

Da brudeparet kom til festen og alle hadde satt seg, hilste verten, Jonas, alle velkomne til bords, samtidig som han holdt en liten tale hvor han presenterte meg som toastmadame. Så ga han ordet til meg.

– Da kriblet det, kan du tro, sier Louise, og ser alvorlig på meg.

Hun fortsetter å fortelle at talen hennes gikk ut på at hun presenterte seg selv, og at hun fortalte hvilken rolle og hvilke oppgaver hun hadde som toastmadame. Hun snakket også om praktiske ting, som for eksempel når det var tenkt at man skulle få strekke på bena.

Louise forteller:
– Jeg hadde kontroll over alle som ville holde tale, i hvilken rekkefølge talene skulle komme, samt hvor lange talene var. Første taler ut var presten. Da han reiste seg opp ble det musestille, alle hadde visst respekt for ham. Forretten, som var kald, ble spist under talen, og neste taler var brudens far. Etter hans tale utbragte jeg en skål og fire ganger hurra. Mens forretten ble ryddet vekk, leste jeg flere telegrammer, noe som livet opp stemningen.

Louise ser på meg, og man kan virkelig se i blikket hennes at det var et hyggelig bryllup. Hun forteller videre: ”Mens vi ventet på varmretten ble sangheftet hentet frem, og jeg styrte hvilke sanger som skulle synges når. Vi rakk til og med noen leker. Noen gjester slo også i glassene, slik at Sylvia og Nicklas måtte klatre opp på stolene. Det var ikke det enkleste med Sylvias kjole, men de klarte det.

Under middagen ble det ikke holdt noen taler. Alle fikk spise ferdig mens maten var varm, og jeg fikk en rolig stund. Når de fleste hadde spist opp, var det tid for tale fra Nicklas sin far. Fordi han virkelig er en taler, hadde jeg fått ham til å korte ned talen litt. Etter det fikk Nicklas sin forlover Olof ordet, og når han hadde snakket ferdig, gikk stafettpinnen videre til Sylvias søster og forlover, Sandra. Når varmretten ble ryddet vekk, sang vi igjen, og nå merket jeg at vinen hadde hatt en viss innvirkning på mange gjester. Det var på tide med en liten strekk.”

– Hvordan føltes det da, såpass langt inn i bryllupsfesten? spør jeg.
– Det føltes veldig bra. Jeg minglet med alle gjestene samtidig som jeg hadde kontroll på kjøkkenet og når desserten skulle serveres. Pausen var perfekt planlagt, sier Louise og forteller videre:
– Under desserten talte venner av både Sylvia og Nicklas. Alle var flinke talere som ga oss mye latter. Det løftet stemningen. Etter det, når desserten var spist, utbragte jeg en skål og presenterte kveldens siste taler. Det var brudens mor som holdt en vakker tale til sin datter, samtidig som hun takket for den gode maten. Etter det ble det ytterligere en strekk på bena, og jeg sa til gjestene at kaffe avec ville bli servert i andre etasje om 30 minutter.

– Så langt har det vært fin flyt, sier jeg. Louise svarer:
– Ja, alt fløt fint. Det var et morsomt og ganske høylytt bryllup. Det var gjestene og brudeparet som gjorde bryllupet, jeg bare styrte det litt.

Fortellingen hennes fortsetter: ”Etter bryllupskake og kaffe avec var det tid for de litt mer uplanlagte talene, samt litt leker og gøy. Når stemningen var på topp forflyttet vi oss ned igjen, og brudeparet danset brudevalsen sin. Etter valsen utbragte jeg et fire ganger hurra for brudeparet, og forkynte at ”baren er åpen”. Da begynte den virkelige festen, og det kom flere gjester som Sylvia og Nicklas hadde invitert med en såkalt barbillett.

I og med at festen var i gang, og presangene ikke skulle åpnes før dagen etter – på en brunsj som brudeparet inviterte gjestene på – var jobben min gjort for dagen. Da festet jeg med de andre til langt ut i de små timer”.

Louise avslutter samtalen vår med å si:
– Å være toastmadame var nok det morsomste, mest nervepirrende og mest ærefulle jeg har vært med på. Jeg angrer ikke på at jeg sa ja. For å få til et fint og morsomt bryllup trengs det god planlegging, det er veldig viktig. Som toastmadame er det viktig å ta del i planleggingen og ha kontroll. Man må ha en kjøreplan, for da flyter alt så lett. Det forenkler toastmasterens eller toastmadamens oppdrag, nemlig å styre uten å synes.