Always and forever

Jeg ble satt ut, og tok noen steg bakover før jeg klarte å se klart. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at Christer skulle fri til meg bare 9 måneder etter at vi ble et par.  Jeg klarte omsider å samle tankene og svare ham, og svaret var et klokkeklart ja. Det hele var romantisk og spontant, og det føltes helt riktig.

Utfordringen kom da vi skulle finne ut hvor og når vår viktige dag skulle gå av stabelen.  Vi har begge travle hverdager, men vi tok utfordringen på strak arm. I løpet av tre uker i januar 2010 klarte vi å finne dato og sted, og planlegge alt fra A til Å. Jeg visste hvordan jeg ville at dagen vår skulle være, og Christer tok del i alt som ble planlagt.  Det var tross alt vår dag, ikke bare min, noe som er veldig viktig å huske i en slik planleggingsfase. 

Den røde tråden
Vi ønsket en rød tråd gjennom bryllupet og den røde tråden vår var fargene svart og rød. Bakgrunnen for dette er at vi syntes fargesammensetningen er fin, samtidig er det liten sjanse for at mange av gjestene skal dukke opp i disse fargene, da det er farger en gjerne unngår i bryllup. Betjeningen hos selskapslokalet var nok initielt skeptisk til planen vår, men resultatet talte for seg selv!

Vi hadde videre laget et bilde av oss selv med logo med et rødt hjerte. Det ble kjempefint. Svarte invitasjoner med bilde og logo ble sendt ut på norsk, engelsk og tyrkisk til 210 gjester rundt omkring i verden. Da gjestelisten var multinasjonal, fant vi det smart å lage en web-side hvor alle kunne finne nyttig informasjon som ønskeliste, veibeskrivelse til kirken og vår historie sammen. Ingen detalj ble oversett da vi laget denne siden.
 
Valg av kjole
Jeg brukte liten tid på valg av kjole. Grunnen til dette er at jeg trodde jeg hadde bedre tid enn hva jeg egentlig hadde. Etter de tre ukene vi brukte på planlegging i januar, hadde jeg egentlig ikke tid til å tenke mer på bryllupet. Skole og jobb sto i fokus og bryllupet ble satt til side etter at invitasjonene var sendt ut.  Men i slutten av februar tok jeg meg sammen, og med ubeskrivelig god hjelp fra Brudehuset i Bergen, fikk jeg fatt i en kjole som tilsvarte min stil og det jeg var ute etter.

Jeg har alltid ønsket at dagen vår skulle bære preg av begge kulturer, den norske og den tyrkiske.  Min mann respekterte dette og var med på planene. Alt vi planla i januar ble fulgt til punkt og prikke. Det er ingen tvil om at når man har en travel hverdag, er en god plan tidlig nøkkelordet for et vellykket selskap, spesielt når en tredjedel av gjestene kommer fra utlandet. Men når selve dagen er der, da er det på tide å slippe taket. Det du ikke har klart å gjøre da, er ikke noe å tenke på. Husk at det bare er en selv som ser detaljene.

Vielsen
Vi bestemte oss for å ha vielsen i Haakonsvern kirke, da vi begge tjenestegjør i Kongens klær. For oss var vielsen høydepunktet på dagen, og vi ønsket en spesiell ramme rundt denne. Presten hadde ikke noe imot våre noe utradisjonelle ønsker og vi gledet oss enda mer til seremonien vår, som ville få et personlig preg.  

Vi valgte å ha 6 voksne brudepiker, 6 voksne brudgomsvenner, 7 blomsterpiker og en ringbærer. Ringputen vi brukte er babyputen min, som ble laget av mine foreldre tidlig på 70-tallet.

Den moderne og stilrene kirken var fullpakket av mennesker fra begge sider, og seremonien begynte med en inngang hvor presten gikk i spissen etterfulgt av foreldre og søsken på begge sider. Deretter kom brudefølget sammen inn i kirken til sine plasser fremme. Da alle hadde funne sine plasser ble kirkedørene lukket og et slideshow ble satt på. Slideshowet viste vår tid sammen, fra den dagen vi ble sammen til dagen vi gifter oss. To minutter etter at slideshowet var slutt, var det min tur til å entre kirken. Mine 8 små blomsterpiker gikk foran meg og kastet røde roser i inngangen. Pappa geleidet meg ned gulvet til ”From this moment” (Shania Twain) og jeg kjente at tårene presset på. Det er en følelse man ikke man forbrede seg på, men det er en god følelse.

Etter at vi gav hverandre vårt ja, sang to tenåringer sangen ”Lovestory” av Taylor Swift for oss. Det var en fryd å høre på. Fantastisk vakkert!

Festen
Når det gjelder selskapslokale, falt valget vårt på Grand Selskapslokaler på Ole Bulls Plass i Bergen sentrum. Der var de gjestfrie, serviceinnstilte og meget imøtekommende.  De var veldig profesjonelle, hvilket er meget betryggende for et brudepar, spesielt når bruden er perfeksjonist og elsker å ha kontroll på den minste detalj. Lokalet var flott, det var høyt under taket, store malerier, runde bord og elegant dansegulv. Utenfor lokalet hang det bannere med bildelogoen av oss, og på dem sto det også skrevet velkommen på fire språk.
Bordene ble pyntet med svarte duker, vinrøde linservietter, enkle telysholdere, engangskameraer, bukett med røde roser og en liten gave til hver av gjestene - festbord! Lokalet ellers ble dekorert med kun røde roser, telys og lysekroner.

Midt i lokalet var det spansk tapas buffet ispedd hjemmelaget mat fra det tyrkiske kjøkken. Min mor hadde laget den tyrkiske maten, mens lokalets sjefskokk sto for resten. Vi ønsket en uformell atmosfære under middagen, slik at alle kunne mingle og kose seg. Og vi fikk det som vi ville. Det var en meget hyggelig stemning.  Under aperitiffen, middagen og avec hadde vi taffelmusikk som en kollega spilte på piano.

På festen var det hele tiden innslag fra den tyrkiske siden av familien, med ringdans og andre tradisjonelle danser og sanger. Det som var høydepunktet og kanskje uvant for den norske delen av selskapet var de tradisjonelle ”indianer” sangene. For oss har disse sangene en betydning, men for utenforstående kan det virke som indianerbrøl, og intet annet.
 
Vi hadde en norsk /engelsk toastmater og en som snakket tyrkisk, slik at vi dekket alle språkene. Det viktigste for oss var at alle skulle forså hva som skjedde til enhver tid. Det ble lagt opp til at alle skulle hygge seg, og at ingen skulle føle seg fremmed i vårt bryllup.