Brudgommen forteller

Vårt vakreste eventyr startet den 21. april 1994, - da jeg, Odd-Steinar Rønne, traff Annette Laugen, den aller vakreste jenta jeg hadde sett.  Det var på hennes 19. fødselsdag, og jeg hadde akkurat fyllt 31 år, og heldigvis så traff Amors pil oss begge to med første skudd. 

Siden den gang har vi vært kjærester. Hver dag. Jeg hadde fast arbeid som elektriker, og ekstrajobb som innkallingsmannskap i brannvesenet. Annette har vokst opp i Nærøy kommune i Nord Trøndelag, og jeg trådte mine barnesko i Steinkjer, også i Nord Trøndelag. Det var stor spenning knyttet til det første besøket heime hos hennes foreldre, og mange tanker gikk i gjennom mitt hode. Allerede etter en måned fikk jeg bli med til Val. Jeg ble meget godt mottatt og ønsket velkommen av hennes foreldre og søsken.  

Det jeg kan huske fra det første besøket, er at hennes foreldre møtte oss på trappen, håndhilste, og ønsket meg velkommen til gårds. Annette har nemlig vokst opp på bondegård. Den dag i dag tenker jeg ofte på den gode måten jeg ble mottatt på av Solveig og Trygve. Jeg følte varmen deres, og ble straks akseptert.



I september samme år døde min far, og Annette og jeg flyttet derfor inn hos mor måneden etter. Sånn bodde vi i omtrent ett år før vi kjøpte vårt eget hus, bare 300 meter unna. Huset vårt er lite og romantisk, men har mye sjel i seg. 

Den gang vi kjøpte det var det delvis dårlig vedlikeholdt, og vi har siden hatt som hobby å pusse opp og vedlikeholde boligen vår. Annette har vært den store pådriveren for at oppussing og vedlikehold er en mer eller mindre “påtvunget” interesse for meg. Dagmamma ble Annettes første jobb, før det ble mer enn nok å gjøre på heimefronten.  Den 29. juli 1998 kom nemlig vårt første, og hittil eneste barn til verden, - selvfølgelig verdens fineste og snilleste jente. Anniken ble født, og vi fikk den største gaven vi kunne ha ønsket oss. Samtidig som Anniken ble født, fikk jeg ny jobb som brannkonstabel i brannvesenet. I dag har jeg stilling som brannmester på Steinkjer.

Etter hvert ble det barnehage for vår datter, og Annette begynte som butikkekspeditør. På gullsmedforretning, noe som viste seg som et gunstig valg etterhvert...når ringene skulle kjøpes. Annette og jeg er svært takknemlig overfor farmor, som har bidratt med barnepass og støtte for Anniken. De er  “venninner”, sier tiåringen vår som går fritt til farmor når hun selv vil.

Til Nærøy, som er Annettes heimplass, drar vi så ofte vi kan. Det er vår lille families fristed, og det er der Annikens bestevenninne bor, nemlig søskenbarnet Anne Marthe. Jeg foretrekker gjerne en tur til Valvatnet sammen med min svigerfar, Trygve. Der kan vi kose oss med ørretfiske, eller bare slappe av og løse store verdensproblemer i fred og ro. Alt i forvissing om at jentene  koser seg, de også. Som gårdbruker”light” har det i løpet av disse årene også vært utfordringer for oss. Den sommeren vi var avløsere ble det ulike oppgaver, verste minne er da vanntankvogna hoppet av trekkroken på traktoren, veltet, og ble ødelagt samme dag som sjølfolket kom heim. Krisen var et faktum, men det gikk bra. ”Verdens største okse” som slet seg og måtte fanges inn med lasso, er et annet minne. 

Med alle disse fine minnene og opplevelsene sammen med Annettes familie var det en selvfølge for oss alle, at om det ble giftermål skulle bryllupet holdes i Nærøy. Etter fjorten år som samboere, tenkte jeg at nå er tiden inne for å formalisere samboerskapet.

På selveste “alle hjertes dag” 2008, fridde jeg til min kjæreste og beste venn gjennom fjorten år, og Annette sa heldigvis ja. Påfølgende helg reiste vi til Nærøy for å fortelle mine tilkomne svigerforeldre om frieriet og giftermålet. Champagnen var innkjøpt, og vi tok nok en aldri så liten forhåndsfeiring denne helgen.



Tilbake på Steinkjer var det å sette igang forberedelsene. Vi fant fort ut at det er mangt og mye som skal på plass under forberedelsen til et bryllup. Det er mye å tenke på, og da er det godt å ha støttespillere som gir kontruktive råd og tips. Innbydelser, bestilling av prest, kirke og festlokale måtte gjøres, og bryllupsklær, frisør, fotograf og ikke minst forlovere måtte kontaktes. For oss var det viktig å bruke folk vi kjente, hadde god kjemi med og tillit til, i noen av de aller mest viktige rollene i anledning bryllupet.

Derfor ble det Anna og hennes firma Bestemors brud- og selskapsklær, Steinkjer som fikk levere antrekk til alle, både bruden, meg som brudgom, brudepiken Anniken og begge forlovere. I ettertid har jeg fått høre at mange forskjellige kjoler ble prøvd. Med god hjelp og gode tips i valg, stoff og stil, falt valget tilslutt på en nydelig kjole i offwhite, med tilhørende langt slep. Det måtte være den aller vakreste kjole i verden slik som jeg opplevde det, og Annette var også selv storfornøyd med valget. Vår datter hadde også på seg en kjole i samme stil, og brudens forlover Ranveig, falt pladask for en nydelig, fotsid selskapskjole. 

Min forlover Thor,  og jeg, bestemte oss for frockcoat med bukse og tilbehør. Som om dette ikke var nok, så ville vi også bruke en kamerat og dyktig fotograf, Bjarne, til vår bryllupsfotografering.

Helt fra da Annette flyttet til Steinkjer har hun hatt samme frisør, så hennes ønske var selvfølgelig å få henne til å frisere og pynte seg, - også som brud. Som sagt var vi enige om at bryllupet skulle holdes i Nærøy - kystens perle, med vielse av sokneprest Karsten Næss i vakre Lundring kirke. 

Vi trodde det skulle bli vanskelig i forhold til avstanden mellom Nærøy og Steinkjer, noe som viste seg å være grunnløst. Både frisør Anita og fotograf Bjarne kom til Nærøy, gjorde sine forberedelser og var med på vielsen i Lundring kirke. Vi selv reiste nordover i uka før bryllupet, for det var mye som måtte ordnes lokalt. Været var dårlig med regn og vind, men etter flere dagers pøsregn, åpnet himmelen seg for den flotteste høstsol, med stille vær.  

Vi våknet opp til den vakreste ramme en kan tenke seg for en bryllupsdag. Lørdag 6. september 2008 vil for alltid, - for Annette, Anniken og meg være det største vi har opplevd som familie, så langt. 

Den sterke opplevelsen jeg hadde da jeg sto fremme i koret i kirka, og vår datter og mitt onkelbarn kom inn kirkedøra, og jeg så min vakre brud leid av hennes pappa Trygve, - den kan ikke forklares. Det var en stolt pappa som overleverte sin datter til meg. Hvem som var mest rørt i akkurat det øyeblikket er vanskelig å si, men det føltes magisk. Vi fikk en høytidelig og fin vielse, og til alt overmål sang vår Anniken solo ”Måne og sol”, - alle vers, helt utenat. Gjestene, såvel som oss selv, ble veldig beveget, - og takknemlig. 

Som en ekstra overraskelse fra mine søsken, fikk vi sangen ”Måne over Nærøysund”  fremført av komponist og tekstforfatter, trubaduren Åge Hartvigsen. Etter vielsen var det champagne på kirketrappa, før alle gjestene ble fraktet i buss til Laugtun, et lokalt forsamlingshus som vi hadde valgt for vår byllupsfest. Vi andre dro med brudebil dit hvor fotograferingen skulle foregå. En gammel nedlagt gård, Sørgården, som er nabo til Annettes heimsted.

Denne gården ble kjøpt som tilleggsjord, og den gamle, fraflyttede gården var som skapt som kulisser for våre bryllupsfoto. Fotografen hadde dagen før lagt planer sammen med oss, og forklart hva som måtte være ordnet. 

Da vi ankom Sørgården etter vielsen, var alt klart for fotografering, og vi visste hva vi skulle gjøre. En av Annettes hobbyer er å kjøre motorsykkel, begge digger vi veteranbiler, - og fotografBjarne nyttet dette i noen situasjoner. Vi ville også kjøre med hest og kjerre fra Sørgården til Laugtun, en strekning på omlag 3 kilometer. I stillhet, - men med hestens hovslag som den vakreste musikk i våre ører. Vi var nygifte, og lykkelige.

Våre gjester hadde allerede ankommet, da vi, - brudepar og forlovere, kom kjørende i solskinnet. Med Annettes søster Sigrid, og hennes tantebarn Anne Marte som hesteførere, svingte vi inn på bryllupsplassen    til stor jubel.  Et sterkt minne er også å komme inn i et festpyntet lokale, hvor all pynting var koordinert av bruden selv. Å se at våre venner fra Nærøy og Steinkjer, kolleger av oss begge to, til og med venner fra Hovmantorp i Sverige beæret oss med å være våre gjester på bryllupsfesten, ga også sterke inntrykk. Toastmaster Kjell ledet det hele, med sanger, taler og artige innslag fra slekt og venner.

KokkeOlav hadde ansvaret for maten, en meny bestående av kamskjell, elgstek og is med varme bær. Etterhvert ble det også servert kaffe og kaker av alle slag. Til fengende, levende musikk gikk festen utover i den vakre sensommernatta, nesten ytterst mot havet. ”Høstens vakreste eventyr” var overskriften på fotograf Bjarnes hjemmeside, og både Annette og jeg slutter oss mer enn gjerne til det.

For oss begge står den minneverdige dagen som en av hjørnesteinene i vårt samliv, - så langt. Det er med stor takk og stor ydmykhet jeg ser tilbake på bryllupsdagen. Stadig ser jeg for meg min vakre og snille brud, Annette, og vår kjære datter Anniken, komme mot meg i kirken, rørt, men med et takknemlig smil om munnen, - begge to. 

Vårt fjortenårige samboerskap er nå formalisert, og vår lille familie føler  at vi har gitt hverandre enda større trygghet, - og enda sterkere bånd.