"There’s more to see than can ever be seen, more to do than can ever be done". Verset fra den mest populære låta til Løvenes Konge passer perfekt til nettopp dette reisemålet. Afrika. Tanzania. Verdensdelen og landet der opplevelsene er så mange at det føles litt sånn som at man kunne tilbringe hele livet der uten å ha fått med seg halvparten. Samtidig er det som å komme hjem, alt er liksom så naturlig og selvfølgelig. Dersom dere er på jakt etter en spektakulær bryllupsreise som dere kommer til å huske resten av livet, er denne artikkelen midt i blinken.
Tekst: Anna Storm Foto: Anna Storm
Afrika er livets vugge
Det merkes på menneskenes måte at de er ett med naturen på, på deres vis å springe uten sko på brennhet asfalt eller på stier fulle av grus og harde røtter. Det merkes på dyrene, på måten de beveger seg lydløst over savannene på. Det merkes på himmelen, som hver natt synes å tindre lik en sjø av diamanter med alle sine stjerner. Og det merkes på språket. Her er ingen ord satt sammen på slump. Nei, gnu heter gnu fordi det er slik dyrene høres ut når de kommuniserer med hverandre. Trærne heter Sasauge tree fordi fruktene ser ut som kurver. Byer heter navn som myggefloden fordi risfeltet i byen krever masse vann og lokker til seg millioner av mygg. Her har alt en mening, en betydning, en forklaring.
Å reise til Tanzania på bryllupsreise er en reise helt annerledes enn alle andre. Fylt av spektakulære opplevelser, eventyr og magiske øyeblikk blir den noe som dere kommer til å minnes med glede resten av livet. Jeg besøkte landet for å finne ut om det virkelig var så fantastisk som alle sier. Og? Jeg elsket det. Elsket å bli henført hvert femte minutt og fikk en stor respekt for landet, for menneskene, for dyrene. Respekt blandet med forundring. Forundret over hvordan planeten vår huser så ulike steder. Både kulturelt, økonomisk , menneskelig, hensiktsmessig og ikke minst merkes det på naturen, på dyrene, havet og maten.
Jeg kunne ha skrivet så mye om denne reisen, men jeg vil fatte meg i korthet og dele opp det jeg forteller om reisen min, fortelle om de nasjonalparkene vi besøkte, hva vi gjorde, og ikke minst; hva vi så.
Lake Manyara
Etter en reise på nærmere tyve timer landet vi sent på kvelden på Kilimanjaro Airport. Og etter transfer og en natts sårt tiltrengt søvn på hotellet i Arusha, stod vi opp tidlig neste morgen og møtte mannen som skulle være vår guide på hele safarien. Vår reise mot den første nasjonalparken, Lake Manyara, var startet.
Vel fremme i parken føltes det som om vi var i Jurrasic Park. Høye berg og tett skog, svingete veier og fuktig hete. Og jeg lover at vi ikke hadde blitt det aller minste forbauset om det plutselig skulle ha dukket opp en T-rex, Triceratops eller for den saks skyld en King Kong. Hele landskapet oste av mystikk. Og selv om vi verken fikk møte King Kong eller Triceratops fikk vi se så ufattelig mange dyr. Bavianer blandet seg med diademapekatter, fugler i alle mulige farger, vannbøfler, ormer, sjiraffer, zebraer og vortesvin. Som dere skjønner, gikk kameraene varme. Jeg antar at vi oppførte oss som klassiske turister som dro fram fotoapparatet hver gang vi fikk øye på en bavian ( bare for fem minutter senere ikke en gang reagere på dem om de så begynte å klatre på bilen vår). Dere forstår, dyrene overvelder en på en måte. De.er.så. mange. Og følelsen av å se store sletter fylt med bavianer, vortesvin, gnuer og sjiraffer får iallfall meg til å klype meg selv i armen og lure på om jeg ikke er slengt rett inn i en innspilling av Løvenes Konge.
Lunsjen? Jo, den ble inntatt ved et bord midt ute på savannen. Mens vår guide gomlet i seg innholdet av sin matpakkeboks, klarte jeg ikke å la være å liste meg bortover i retning den flokken med vannbøfler som befant seg hundre meter bortenfor. Følelsen av å sitte midt ute i villmarken? Både skrekkblandet og euforisk på en gang.
Opprømte og trøtte som et barn første dag på barnehagen var det etter hvert på tide å dra tilbake til vårt Lodge for kvelden. Den første natten på safari bodde vi i bungalow på Bounganvilla Lodge. Hele natten drømte jeg bare om sjiraffer og løver.
Serengeti Nationalpark
Tidig neste morgen ble vi hentet av guiden vår. Å ha samme guide under hele safarien var virkelig verdifullt. Vi begynte dagen med noen timers kjøring langs fjellinjen på Ngorongoro. Tåken lå tett og masaier, zebraer og geiter blandet seg sammen foran øynene på oss i all disen. Så kom vi fram til Serengeti Nasjonalpark. Vakre, fine Serengeti. Nasjonalparken er oppkalt etter masaienes ord serengit som betyr Endless Plains. Og det er nettopp det den var – uendelig.
Vet dere hva en gnu er? Ja? Ja. Det visste jeg også før vi kom hit. Men jeg hadde aldri i livet kunne forestille meg at vi skulle få se så mange. Langs veiene, på de åpne slettene, blant tre og busker – ja, vi så gnuer i hundretalls, kanskje millioner av dem. Det var en utrolig følelse å se disse hordene storme fram. I tillegg til millioner av gnuer fikk vi også i løpet av dagen se zebraer, sjiraffer, løver, geoparder, ørner, vannbøfler, elefanter, flodhester, krokodiller, storker, leoparder, gaseller, gribber, villhunder, hyener. Ja, listen kan (presis som selve landsdkapet) gjøres uendelig.
Etter en hel dag i bilen var det på tide å kjøre tilbake til The Camp. Plassen der vi skulle tilbringe natten, midt ute på savannen. På vår camp var teltene store, sengene hadde myggnett og personalet som var stasjonerte der kokte vann til oss om vi ville ta en dusj. Det fantes også et mattelt der det ble servert frokost og middag. For en opplevelse det var å sove i teltet! Hele natten igjennom hørte vi hyener, løver, zebraer og gnuer. Gnuene rev av gresset og tygde det helt inntil teltvegge; en opplevelse som ga oss en følelse av å være i ett med naturen som er helt uovertruffen.
Ngorongoro, krateret
Siste dagen på vår safari stod Ngorongo-krateret på agendaen. Denne morgenen stod vi opp tidlig og begynte ferden samtidig som vi beundret Senengeti i soloppgang. Etter noen timers kjøring kom vi fram til krateret. Noen timers bilkjøring deretter på toppen av det og vi begynte å ta oss nedover igjen. Serengeti bød virkelig på mer enn vi noensinne kunne ha hatt forhåpninger om, men det var ett dyr som stod igjen på listen vår. Et dyr av The Big Five. Nesehornet.
I det saomsuste, store krateret skulle det nemlig finnes hele 26 nesehorn. De skulle være svært vanskelige å få øye på. Ikke på grunn av størrelsen, for de er jo svære, men fordi de er så sky. Men vi? Vi fikk se 5 (!) stykker. For noen fantastiske dyr! Å betrakte dem vandrende over marken to og to, side om side med både elefanger og løver fikk oss til å stoppe bilen og stå stille i nesten en time. Ja, til og med guiden vår var overrasket over å se dem så han rotet fra sitt gamle kamera og knipset noen bilder av dem, han også.
Dermed kunne vi også krysse av nesehorn på listen vår. Lykken var fullendt.