Vårt bryllup: Ragnhild & Erlend

Tekst Brudeparet Foto Paolo Ceritano

Frieriet

8. november 2019 var vi på en helgetur i Erlends hytte på Flekkerøya. Vi hadde nettopp kjøpt oss en valp, Mia, og hadde vært kjærester i 6 år. Den dagen gikk vi på en tur, som vi pleier å gå hver gang vi er der, er en sti opp til et utsiktspunkt hvor det kun er hav mellom Norge og Danmark. Vi hadde med oss lille Mia satte oss ved noen gamle ruiner og så utover havet. Vi snakket om livet og fremtiden, og når jeg snudde meg rundt for å se på ham, sto han der med en ring i hånden. JA!!!

Debatten

Vi debatterte lenge om hvordan vi skulle gifte oss. Erlend ville ha et tradisjonelt norsk bryllup med vielse i kirken, og jeg, oppvokst uten et fnugg av kirke i mitt liv, ville ha et bryllup i utlandet, helst i en hage. Nå har det seg slik at tanten til Erlend er prest, og i tillegg er et familiemedlem vi begge har et veldig godt forhold til. Det har seg sånn at jeg som regel får det som jeg vil, så da ble vi gift kristelig av Erlends tante, og jeg fikk jeg tommel opp på et utenlandsbryllup!

En skjult vielse

Vi måtte bli gift på norsk jord for å få papirene godkjent, så vi inviterte forloverne våre (ja, jeg hadde tre og Erlend hadde to) ned til Flekkerøya en nydelig sommerdag i juli. Vi pakket med oss en god lunsj og en flaske champagne og ruslet opp til utsiktpunktet vi hadde blitt forlovet på for tre år siden, sammen med presten vår. Der hadde vi en kort og fin vielse som vi valgte å holde relativt skjult, da vi ville at bryllupet i Italia skulle føles som det eneste som telte.

Å planlegge et bryllup

Det skulle ikke stå på ideene for bryllupet, men utførelsen var noen hakk vanskeligere enn vi hadde sett for oss. Heldigvis ble jeg tipset om Kathrine Brenne, en norsk bryllupsplanlegger som bor fast i Italia. Til henne kunne vi bare levere bilder og ideer av det vi ønsket oss, og så både fant hun leverandører og fikk til veldig gode priser på hver bestilling!

Vi startet idémyldringen vår med å se for oss et lite bryllup. Kanskje 30 gjester på en leid villa et varmt sted, med en enkel vielse og en enkel middag med levende lys. Det utviklet seg fort til en større villa, en førfest med poolparty, 80 gjester, og en dj og live-musikk for en skikkelig fest. Det er jo så gøy å planlegge når du har en som kan fikse alt!

La Torre di Pila

Etter flere uker med søk på villaer til utleie, fant jeg La Torre di Pila. En over 200 år gammel villa i italiensk romantisk stil, med en enorm og vakker hage. Siden det kun var mulig å leie villaen fra lørdag til lørdag, bestemte vi oss for å ha bryllupet over søndagen og mandagen. Vi inviterte i hovedsak søsken og forlovere til å bo med oss på villaen, og vi ble til sammen 18 stk. Ikke alle kunne bli en hel uke, men da flyttet bare noen andre gjester fra bryllupet inn, så vi holdt fullt hus hele uken!

Villaen ligger landlig til, utenfor Perugia by, ved et lite sted som heter Pila. Rundt oss var det åker på åker med vindruer og vingårder, og i hagen lå det et stort basseng som ble flittig brukt.

Villaen har mye historie, som den veldig hyggelige eieren, Susanna, gjerne deler med gjestene. Hele uken var det også mulig å leie inn kokk for å lage mat om ønskelig.

Pool Party & Brunch

Søndagen, altså dag én i bryllupet, arrangerte vi en brunsj rundt bassenget. Hensikten her var at alle gjestene skulle få minglet og bli bedre kjent med hverandre, og at vi skulle få en større og lengre opplevelse av bryllupet. Siden de fleste av gjestene bodde i Perugia, hadde vi arrangert taxibusser til og fra begge dager. Vi leide inn Apollinare Catering med deilige italienske småretter, sangaria og vin, og hadde også DJ for å få stemningen til en Beach Club. Vi spiste, badet og koste oss utrolig mye, så hadde vi ikke hatt avtalt kjøretid med taxibussene så hadde førfesten vart ut hele kvelden. Vi hadde heldigvis bare satt det fra kl. 12 til 16, slik at ingen skulle bli slitne til bryllupet dagen etter.

Timene før vielsen

29.08.22 våkner jeg og Erlend i hvert vårt rom. Vielsen er ikke før kl 16.30, så forloverne og søstrene mine kommer opp på rommet mitt med frokost, sminke og krølltang. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre både hår og sminke selv, ettersom det er yrket mitt, og vi alle hjalp hverandre der det trengtes. Jeg bestemte meg for å ha volumøst, litt tilfeldig, krøllete hår, inspirert av min mor på hennes bryllupsdag. Ettersom det var et hagebryllup, ville jeg ha en look som så romantisk og ikke for glossy ut. Det passet også til kjolen min som var dekorert med 3D-blomster. På sminke valgte jeg å gjøre akkurat det samme som jeg pleier å gjøre, da visste jeg at jeg kom til å bli fornøyd. Erlend tilbrakte timene med sine forlovere på rommet sitt, hvor de hadde god stemning med mat, historier og ønsker for ekteskapet.

Vielsen

Da gjestene ankom sto Apollinare Catering klar med hvit sangaria og aperol spritz til gjestene. Det var en halvtime til vielsen skulle starte, så etter litt mingling fant de plassene sine ved den lille scenen i hagen.

Jeg gjorde klar de siste forberedelser, tok bilder og filmet med jentene mine, stelte meg klar til å gå ut av rommet, og så hører jeg det.. BRAK! Først skjønte jeg ikke hva det var. Testet de høyttalerne? Jeg titter ut av vinduet, ser ingenting annet enn blå himmel. Så hører jeg braket igjen, og titter til venstre. Der ser jeg en enorm, isolert, svart sky, med fossefallregn (i Italia kalles disse regnskurene for “La Bomba”), komme rett mot oss. Hele himmelen er blå og skyfri bortsett fra denne ene skyen som er på vei i vår retning. Bryllupsplanleggeren kommer løpende opp og spør meg hva jeg vil. Skal vi holde vielsen i hagen som planlagt, eller skal vi flytte den inn? Det føles merkelig å være den personen som alle ser til for svar i en slik situasjon, for på en måte er brudens ord lov i et bryllup. Jeg bestemmer meg for at vi kjører på ute. Det verste som kan skje er at det begynner å regne, og da får vi heller flytte oss inn.

Jeg møter pappa nederst i trappen, og lite høytidelige som vi er i familien vår sier han: “Pynta deg du a?”. I dette øyeblikket var det akkurat denne lettvekthumoren jeg trengte, så lo vi litt og gikk ut i hagen, arm i arm. Adrenalinet pumpet, både av alle følelser av å se min kommende mann stå der og smile til meg, og med den svarte skyen i sidesynet. Av en eller annen grunn hadde jeg en slags indre ro om at alt kom til å gå bra. Mine to søstre sang helt nydelig under min entré; “Fly me to the moon”, og jeg ble møtt med smil fra alle gjestene.

Etter at presten har ønsket velkommen til oss alle og vi har satt oss ned på hver våre stoler, starter hun med å si: “Jeg har blitt bedt om å holde dette litt kortere, på grunn av den skyen der.” Og når jeg titter opp, så ser jeg at vi er akkurat i skillet av sky og blå himmel. Det ser ut som den skal gå forbi, så jeg bryter inn med å si: “Nei, bare gjør akkurat det du tenkte. Dette går bra.” Og jeg kan se alle skuldre senke seg ti hakk, for alle skjønte da at bruden var rolig. Det var nesten litt komisk. Det faller så noen få dråper ned før skyen fortsetter videre, forbi og vekk. Er det ikke slik at noen dråper i sløret skal bety hell og lykke i ekteskapet?

Aperitiffen

Etter vielsen var det satt opp stasjoner med enkel mat og drikke i hagen, med hagemøbler ut over plenen. Jeg og Erlend gikk rett til fotografering rundt om på eiendommen, og jeg husker hvor utrolig varm jeg ble. Jeg hadde jo dette store krøllete håret, og på et punkt sto Erlend med et håndkle og tørket ryggen min fordi jeg var helt våt. Det var rundt 28 varmegrader, men solen var på vei ned, så det var egentlig ikke ubehagelig varmt, men jeg stresset nok litt med å bli ferdig med bildene og komme meg tilbake til bryllupet. Da vi kom tilbake til gjestene våre, kom forloverne mine med mat, sminke og et glass champagne. Jeg klarte på ingen måte å huske på å spise selv, så jeg er glad for at de var der for å passe på at jeg fikk i meg noe. Sminken ble fikset opp, håret ble gredd og det var tid for å gå til bords for middagen.

Dinner Party

Da vi planla bryllupet på Torre di Pila var det én ting vi var sikre på fra start; vi ville ikke ha en rolig middag med lange taler. Vi ville ha et dinner party med musikk, sang og korte taler. Middagen var satt opp med runde bord på villaens veranda. Hvite duker med grønne blader og sitrusfrukter som pynt. Min og Erlends entré ble gjort ganske ekstraordinær av at Alexandra Joner sang “A Little Party Never Killed Nobody”, akkompagnert av saksofon, trompet og en pumpende playback. Og dér satt vi stemningen!

Middagen bestod av tre smakfulle italienske retter med tilhørende vin. Selv om maten smakte helt fantastisk, husker jeg at det var vanskelig å spise på grunn av alle nervene i kroppen. Jeg hadde nemlig forberedt en overraskelse til Erlend, og frem til den var gjennomført klarte jeg ikke helt å finne roen.

Da jeg fikk mitt que fra toastmaster, unnskyldte jeg meg fra bordet og løp opp på rommet vårt sammen med makeupartist Tomas Erdis og Frisør Lotte Myrseth. Det var tid for kjole nummer to, håret i en løs hestehale og overraskelsen min.

Jeg stod rett innenfor verandadørene og ventet til jeg hørte pianospillet til Alicia Keys´ ”If I Ain´t Got You”. Dette er en sang jeg hadde sunget til Erlend tidlig i forholdet vårt, og som han alltid hadde sagt han skulle ønske jeg sang i bryllupet vårt om vi en dag giftet oss. Jeg gjør min entré med ny kjole og sang, og plutselig var alle nerver borte.

Resten av middagen bestod av herlige sanginnslag med morsomme tekster og rørende taler. Innimellom skruddes musikken opp og alle reiste seg fra stolene sine og danset rundt bordene. Det var en fantastisk mix som gjorde at ingen kjedet seg og vi ikke ble sittende for lenge.

En uforglemmelig kveld

Etter middagen var kakeskjæring satt til hagen, hvor vielsen hadde funnet sted. Da gjestene hadde beveget seg ned på plenen stelte jeg meg på trappen og kastet buketten. Deretter gikk vi alle til kaken hvor vi endte opp i full sang og felles dans, mens catering ryddet verandaen for å gjøre det klart for fest.

Innenfor verandadøren var det rigget opp til åpen bar med bartendere, og på verandaen sto DJ og lyskastere klart for en uforglemmelig kveld. Jeg og Erlend danset første dans til “Unchained Melody”, noe vi ikke hadde øvd noe særlig på, men det ble nok sjarmerende på sitt vis. Vi hadde sagt at alle kunne delta i dans etter første refreng så vi ikke sto der alene en hel sang. Dermed var alle ute på dansegulvet og festen startet for fullt! Vi hadde satt opp taxibusser som kjørte til og fra Perugia hver time fra 12 til 04, så folk kunne ta kvelden når de følte for det.